Slik startet det.
Begynnelsen:
Selv om det kun var mulig å få inn noen få europeiske radioprogram i begynnelsen av 1920 årene var
det likevel et visst salg av enkle radiomottakere her i landet. Dette var apparater importert vesentlig fra
Storbritannia, Nederland og Tyskland. Men med en ganske stiv pris, de mest avanserte kunne koste
opp mot kr.1000 sier det seg selv at disse ikke ble allemannseie. Det er å bemerke at gjennomsnittslønnen
for en arbeider den gang lå på ca. kr.70 til 90 pr. mnd.

Den 23. februar 1923 ble det første kringkastingsprogram i Norden sendt ut via en liten 500 watt sender
fra Tryvannshøgda ved Oslo. Stasjonen fikk navnet "Kristiania Broadcasting". Sendingene var uregelmessige
med et kun et par "live" konserter i uka. I april 1923 ble senderen demontert og satt opp igjen i Telegrafbygningen
i Oslo. Senderen, som fremdeles var under utprøving, fortsatte sine sporadiske sendinger som vesentlig inneholdt
sang og diktopplesning. På denne tiden var enhver radiolytter lovbryter ved at kun Staten hadde enerett til å benytte
apparater til (som det het): "Oppfangelse av trådløs telegrafi og telefoni".
Formelt varte dette forbudet helt frem til oktober 1924 da en alminnelig utsteding av lisenser gjorde radiolytting
tillatt mot betaling av en avgift til Telegrafverket

Tillatelse til å sette opp og benytte radiomottakere ble først gitt til Telegrafstyret den 7. juli 1924. I november 1924
startet Telegrafstyret igjen sine prøvesendinger i Oslo og fra 5. desember 1924 med ordinære sendinger.

Betegnelsen "Broadcasting" ble benyttet mens man forsøkte å finne et godt norsk navn. I 1922 utlyste Aftenposten
en navnekonkurranse og det kom inn mange fantasifulle forslag som f. eks: Braadkasting, vidkasting, rundkasting,
ydkasting, kringtuting, kringmelding, kringrenning, kringljoming, allmenlyd, gjallarhorn, varderop og ljoming.

Man ble ikke enige og benevnelsen "Broadcasting" holdt seg frem til 1924. Da kom den første Telegrafdirektøren
Niels Nickelsen selv med ordet "Kringkasting" og fikk dette vedtatt.
Kringkastingen i Norge ble i begynnelsen drevet av private selskaper med konsesjon fra det Norske Handels-
departementet. Konsesjoner ble utdelt til totalt fire private kringkastningsselskaper alle for en periode på seks år.

Kringkastningsselskapet A/S, Oslo.
Konstituert 12. februar 1925 men fikk først den 4. april 1926 konsesjon for sending i en radius av 150 km fra Oslo.
Fra april 1928 ble denne utvidet til å gjelde hele Syd-Norge opp til og med Nord-Trøndelag pluss Bodø med en
radius på 75 km. Forutsetningen for utvidelsen var at selskapet satte opp kringkastere i Kristiansand, Stavanger,
Trondheim og Bodø. Totalt bygget selskapet 10 sendere: Oslo, Hamar, Fredrikstad, Porsgrunn, Notodden, Rjukan,
Kristiansand, Stavanger, Trøndelag og Bodø.
Ved overføringen fra Oslo ut til reléstasjonene ble det benyttet ordinære telefonlinjer. Tromsø-selskapet benyttet ikke
linjeoverføring men radio. Overføringen av musikk ble mindre bra ved linjeoverføring da dype og lyse toner ble
borte underveis.

Kringkastningsselskapet A/S, Bergen.
Konstituert 20. januar 1926. Fikk 19. mars 1926 konsesjon på Bergen by med en radius på 150 km pluss litt av
Sogn og Fjordane fylke som lå innenfor avstanden på 150 km fra Bergen.  

Troms Kringkasting A/S, Tromsø.
Fikk konsesjon i 16. november 1926 for Tromsø by med radius 25 km.

Ålesund Kringkastningsselskap A/S.
Fikk konsesjon 17. februar 1927 for Sunnmøre og Romsdal og delvis Nord-Møre.  

Drammen Radio.
I 1923 holdt et par 15 år gamle gutter i Drammen på å lage egenproduserte radioer for salg. Men da
Telegrafstyrets prøvesendinger i Oslo ble lagt ned i oktober 1923 stanset salget av deres radioapparater og
derved inntektene. Men guttene visste hvordan sakene skulle ordnes. De bygde sin egen sender og sendte ut
egne programmer med den følge at salget tok seg opp igjen. Senderen kom på lufta i desember 1923 men med
sine 20 watt var ikke rekkevidden så stor, Senderen var selvsagt ulovlig og den 22. februar 1924 fikk politiet i
Drammen anmodning av Telegrafvesenet om å stoppe "Drammens Radio".

Trondhjems Provisoriske Kringkastingstation.
Akademisk Radioklubb (ARK) startet "Trondhjems Provisoriske Kringkastningsstasjon" i forbindelse med
Radioutstillingen i Trondheim den 30. januar til 7. februar 1926. Klubben hadde verken komponenter til senderen
eller mikrofon med tilhørende forsterker. Rør ble lånt av Philips, mikrofon og mikrofonforsterker fra Telegrafvesenet,
transportabel antennemast fra de militære myndigheter og antennetråd fra "Trondhjems Kommunale Elektrisitetsværk".
Ellers ble det brukt alle mulige og umulige deler som for det meste slett ikke kunne tenkes anvendt i en kringkaster.
Senderen ble montert på Fysisk og Elektroteknisk Institutt på NTH. For å monitorere modulasjonen ble det benyttet
et Smaaen krystallapparat med hodetelefoner. Senderen hadde god rekkevidde, og det kom inn lytterrapporter fra
bl.a. Sverige og Storbritannia.

Den 11. juni 1930 ble samtlige konsesjoner sagt opp, likevel tok det ca. 3 år før Norsk Rikskringkastning overtok.

Den 20. januar 1933 bestemte Stortinget at all kringkastnings- virksomhet i landet skulle gå over til statsdrift og
den 24. juni 1933 ble NRK ble stiftet som en Statsinstitusjon og fikk ved lov enerett på (som det heter):

                     "…å opprette og drive stasjoner og anlegg til kringkasting
                           av muntlige meddelelser, musikk, bilder(!) og lignende".

NRK innløste og overtok deretter de fire private selskapene.